Den største trusselen mot matvaresikkerheten er ikke Jon Georg Dale og Frp, men systemkonservatisme. Når jordbruksavtalene gang på gang har virkemidler som strider imot de målene Stortinget vedtar for jordbrukspolitikken, er det behov for en ny Hovedavtale.

Vi må være ærlige. Jordbruksavtaleinstituttet er i dag uegna som verktøy for å sikre målene med jordbrukspolitikken. Paragraf 1 i Hovedavtalen for jordbruket beskriver hva som er formålet med jordbruksforhandlingene: «Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift»

I paragraf 75d i Grunnloven heter det følgende: «Det tilkommer Stortinget å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter»

Begge paragrafene klargjør det åpenbare faktum: Det er Stortinget som har ansvaret for jordbrukspolitikken. Stortinget har plikt til, og ansvar for, å bevilge de nødvendige pengesummer for å fremme målene for jordbruket.

Det er altså med dette utgangspunktet vi i Senterpartiet egentlig skal forholde oss til jordbruksavtaleinstituttet. Senterpartiets stortingsrepresentanter skal ikke vurdere om jordbrukets organisasjoner er fornøyd eller misfornøyd med den fremforhandla jordbruksavtalen. Jordbruksforhandlingene er ikke til for bøndene eller for landbruksbyråkratene. De er heller ikke lønnsforhandlinger mellom parter som skal «respekteres».

Stortinget er den eneste parten i jordbrukspolitikken, og har ansvar og myndighet til å avgjøre målene og virkemidlene.

Senterpartiet har i to jordbruksoppgjør på rad stemt for politikk vi er imot, av «respekt for avtaleinstituttet». Dette er en ansvarsfraskrivelse. Hovedformålet med jordbrukspolitikken er matvaresikkerheten. Trygg mat, og nok mat.

Den avgjøres av hvor mye areal som er i bruk og hvor høyt avlingsnivået er. Siden 2005 har nesten 130.000 dekar med dyrka eller dyrkbar mark gått ut av produksjon. Samtidig har importen av korn og soya til kraftfôr dobla seg.

Norge legger i dag blant annet beslag på 350.000 dekar matjord i Brasil. Selvforsyningsgraden på jordbruksvarer er nå under 40 prosent. Samtidig som målet er økt matvaresikkerhet, godkjenner Stortinget jordbruksavtaler der korn- og kraftfôrprisene senkes slik at verdien på norske jordbruksarealer reduseres.

Dagens jordbruksavtaleinstitutt er i realiteten en importavtale for utenlandsk fôr. Billig kraftfôr gjør at det blir ulønnsomt å bruke gras i graslandet Norge.

Vi tar nå konsekvensene av flere tiårs feilslått jordbrukspolitikk. Selv om ansvaret for jordbrukspolitikken alltid har ligget hos Stortinget, er det ikke lenger slik i praksis. I realiteten er styringa med jordbrukspolitikkens mål og virkemidler overtatt av byråkratene i Landbruksdepartementet og av ledelsen i faglagene. Resultatet er at det ikke lenger er sammenheng mellom de mål Stortinget setter og virkemidlene som blir brukt. Dette var også konklusjonen fra Riksrevisjon da de evaluerte måloppnåelsen i jordbrukspolitikken i 2010.

Dette kan ikke fortsette. Den største trusselen mot avtaleinstituttet er gjeldende praksis av jordbruksforhandlingene. De som ønsker å hegne om dette systemet, må forstå at det haster med endringer. Det trengs en ny måte å styre jordbruket på. Dette innebærer en ny hovedavtale mellom Stortinget og partene i jordbruksforhandlingene, der det må slås fast at hovedansvaret for jordbrukspolitikken ligger hos de folkevalgte.

Senterungdommen har, etter at Senterpartiet gikk ut av regjering i 2013, tatt til orde for en helt ny retning for jordbruket. En retning som innebærer å styrke lønnsomheten i det å dyrke planter i Norge. En retning som gjør det lønnsomt å bruke gras og beite lokalt hos småfe og storfe.

Vi må bort fra en politikk som med billig kraftfôr, tilskudd til volum og statsstøtte til storfjøs gir et enspora volumfokus. Framtida for norsk jordbruk må baseres på det samfunnsoppdraget næringa har gjennom å ha økt fokus på bruk av jord, mer mangfold og økt kvalitet.

Det er unikt at næringa får legge frem sine krav overfor staten. Det må vi fortsette med, men ikke uten endringer. Vi har følgelig tre innspill til en ny Hovedavtale:

1. Stortinget har hovedansvaret for jordbrukspolitikken. Jordbruksforhandlingene er kun en forberedelse til behandling i Stortinget.

2. Jordbruket skal sitte igjen med gevinsten av effektivisering. Få andre næringer kan vise til en produkteffektivisering på 49 prosent i perioden 2005–2015. §10 i Hovedavtalen fra 1950, som ble fjernet i den nye i 1992, må inn igjen.

3. Det må ses på endringer i jordbruksavtalens virketid. I likhet med overføringene, bør også prisene gjelde i inneværende år, ikke juli til juli som i dag. Dette vil gi mer pålitelig tallmateriale.

Frem mot Senterpartiets landsmøte i mars, kommer Senterungdommen til å arbeide for at dette også blir Senterpartiets politikk.

Av Magnus Weggesrud, politisk nestleder i Senterungdommen
Kronikk på trykk i Klassekampen 14.13.16

Share This