Å være klasseleder er et stort ansvar, og det er et ansvar som tiltrekker meg og de fleste andre lærere jeg kjenner. Du skal hver dag motivere for læring, tilpasse undervisningen til hver enkelt og være en samtalepartner om sorger, gleder og bekymringer.

God ledelse handler om gjensidig tillit. Jeg må ha tillit til mine elever, og de må ha tillit til meg. I dag råder en tillitskrise i norsk skole, men den er ikke i klasserommet. Den er mellom dem som arbeider i skolen og dem som tar avgjørelsene om skolen.

I den offentlige debatten de siste årene har det gjennom bevisst retorikkbruk etablert seg en sannhet om at norske lærere er for dårlige. Dette blir hamret med slegge opp på en betongvegg, først og fremst av politikere fra høyresiden. Som sannhetsvitne bruker man PISA, nasjonale prøver og andre kartleggingsprøver, uten å være kritisk nok til hva testene inneholder og fører med seg. PISA måler norske elever opp mot andre lands elever, uten å ta hensyn til landenes læreplaner og forutsetninger. De nasjonale prøvene har begrenset verdi når skolene ”øver” på prøvene i forkant. I realiteten er det teste- og målesyken i skolen som kveler læring i mange klasserom, ikke de påstått dårlige lærerne.

I 2014 sto den store krigen mellom Kommunenes Sentralforbund (KS) og lærerne. Gjennom arbeidstidsforhandlingene forsøkte myndighetene å innskrenke lærernes fleksibilitet og binde dem fast i større grad på arbeidsplassen. Hadde KS fått gjennom sine krav, ville lærernes mulighet til å gi elevene tett faglig og sosial oppfølging blitt svekket. En lærers uke er på 43,5t, 39 uker i året. Rundt 10 av disse timene (varierer fra skole til skole) er ubundet, der lærerne kan jobbe andre steder enn på selve skolen. Denne tida brukes til faglig oppdatering, retting, forberedelse av undervisning og mye mer som man ikke rekker i løpet av skoledagen da elevene er der og har behov for fullt fokus. KS ville at en del av den ubundne tiden skulle flyttes, slik at lærerne kunne være på jobb lenger om sommeren. Men hvorfor skal jeg rette prøver, oppdatere meg på dagsaktuelle konflikter og forberede undervisning når elevene har sommerferie? Meningsløst.

Tidligere i år gikk regjeringen med god støtte fra Arbeiderpartiet og Venstre til frontalangrep på norske lærere. Lærere som hadde jobbet årevis i skolen ble over natta kategorisert som ukvalifiserte. Over 30 000 er nå avskiltet. Det er helt riktig å stille krav til hva slags kompetanse en lærer skal ha, men at slike krav skal ha tilbakevirkende kraft og ikke ta hensyn til realkompetanse, er kunnskapsløs kunnskapspolitikk. Det hele bygger på et premiss om at lærere som jobber i skolen ikke oppdaterer seg faglig. Det rene vissvass. Den blinde troen på at jo flere studiepoeng du har, jo bedre lærer er du, viser en respektløs holdning til praktisk læring og kunnskap. Jeg kjenner ikke en lærer som er mot faglig oppdatering, men jeg kjenner derimot mange som leter på NAV etter alternative yrker og arbeidsplasser.

Det er ikke kun lærere som mangler tillit fra myndighetene. Gjennom gjeninnføringen av fraværsgrensen i videregående skole, blir også elever og deres foresatte umyndiggjort. Det er i et tillitsperspektiv helt greit å sette fokus på fravær, og lærere i vgs. har også et ansvar for å følge opp sine elever. Problemet oppstår når innretningen på systemet går ut over de svakeste. De som har årsaker til fravær vi ikke kan se. For ungdom med ulik grad av psykiske plager, er det ikke alltid så enkelt å få ordene ut av munnen for å skaffe seg hjelp og legeerklæring som dokumentasjon. Det er også en total mangel på tillit til at foresatte kan dokumentere om poden har vært forkjøla eller ei. I løpet tiden på vgs., blir også elevene myndige og bør kunne ta ansvar for dette selv.

Tillitskrisen har vokst seg gradvis større i flere tiår. Reformkåtheten norske regjeringer og kunnskapsministre har vist de tre siste tiårene, har ikke bidratt til den roen norsk skole har behov for. Detaljstyring og innskrenkning av fleksibilitet i skolehverdagen har ført til at flere tusen lærere har funnet seg noe annet å gjøre, og mangelen på lærere i åra framover blir ikke mindre, men større.

For å løse tillitskrisen mellom lærere og myndigheter, nedsatte regjeringen et ekspertutvalg. Men et utvalg kun bestående av professorer og ingen som daglig står i et klasserom, blir bare meningsløst. Nå er det krise. Det har aldri vært så liten grad av gjensidig tillit, og om bare få år spås det å mangle 20 000 lærere.

 

Norsk skole trenger derfor disse endringene:

  1. Status henger uomtvistelig sammen men lønn. Uansett hvor dedikert og idealistisk man er som lærer, så kommer vi ikke utenom at lønn er en viktig faktor i valg av yrke. Istedenfor å kun snakke om å gi læreryrket mer status, må man faktisk gjøre noe med det. En yrkesgruppe som har vært lønnstapere siden 1970-tallet, trenger nå et kraftig lønnsløft
  2. Vedtaket om å gi de nye kompetansekravene tilbakevirkende kraft, må reverseres. Gi de 30 000 avskilta lærerne respekten og yrkestittelen sin tilbake. Vi trenger alle krefter i norsk skole, spesielt de med erfaring. Som relativt nyutdannet, hadde jeg ikke fått en like god start uten de erfarnes veiledning på jobb.
  3. Lærernes sentrale arbeidstidsavtale fryses, og man må stå fritt lokalt på hver enkelt skole til å tilpasse til de lokale forholdene. Dette er tillit i praksis.
  4. Den nye femårige lærerutdanningen må endres slik at det femte året blir et rent praksisår, lignende lærlingordningen. Ved at nyutdannede lærere i større grad vet hva de går til, oppnår vi høyere kvalitet og at flere forblir i yrket.
  5. Det er kommunene som har ansvaret for grunnskolen. Kommunene trenger økte overføringer fra Staten, slik at de kan takle høyere lærerlønn og slik at de kan ansette flere for å øke lærertettheten.
  6. En lærer skal være lærer, ikke byråkrat. Vi kan starte med å gjøre nasjonale prøver om til utvalgsprøver og melde oss av PISA. La hver enkelt skole selv styre hvilke tester elevenes deres har behov for og at skolenes administrasjon i større grad tar seg av rapportering til ulike instanser. Som lærer vil jeg tilbringe mest mulig tid med elevene mine.
  7. Sett fraværsgrensen til 15%, der skjønn er en del av innretningen.

Overregulering og mistenkeliggjøring gir ikke en bedre skole. Tillit gjør.

Magnus Weggesrud
Lærer
Nestleder, Senterungdommen

På trykk i Bergens Tidende 10.12.16

 

 

Share This