Bruken av tvang i helsesektoren foregår under svært strenge forhold, men er i noen tilfeller nødvendig. Det er derfor viktig å ha et tydelig regelverk som sikrer liv og helse, men samtidig gir gode retningslinjer for når og hvordan tvang skal brukes. Tvang skal derfor kun forekomme etter at tvangsvedtak er fattet, og pasientene skal sikres mulighet til å klage på tvangsvedtak.
Det å kunne bruke tvang er essensielt så lenge pasienten er til fare for seg selv, andre pasienter eller personell. Dette inkluderer bruk av mekaniske virkemidler som beltelegging.
Under Regjeringen Solberg ble det vedtatt at man sakte, men sikkert skulle fase ut bruken av mekaniske virkemidler. Lovendringen fra 2017 viste at antall innleggelser, tvangsbehandling, tvangsmidler og skjermingsvedtak i psykisk helsevern gikk opp, selv om bruken av mekaniske tvangsmidler gikk ned.
I praksis er resultatet denne lovendringen er at pasienter i økende grad skjermes alene på rom, hvor sjansen for farlige situasjoner, som selvmord og vold mot ansatte, økes. Dette kunne vært unngått om man kunne brukt mekaniske tvangsmidler.
Med lovendringen av 2017 er grunnlaget for å opprettholde det tvungne vernet tatt bort dersom pasienten, etter en tids behandling, gjenvinner sin samtykkekompetanse. Problemet med dette vedtaket er at det er vanskelig å avgjøre om en pasient er samtykkekompetent eller ei.
Senterungdommen mener:
- Lovendringene i psykisk helsevernloven av 2017 bør revideres i tråd med det regjeringsoppnevnte ekspertutvalgets utredninger, slik at en kan bruke hensiktsmessige tvangsmidler så lenge det er nødvendig.
Vedtatt av landsstyret januar 2023